Margalef!

Margalef

Etter flere måneder uten regn, kom til slutt uværet. I to dager rant gatene over, halve Balaguer ble mørklagt, og tordenvær lyste opp den ellers mørke himmelen dag og natt. Santa Linya er rustet opp til å tåle en del nedbør, men kommer det store mengder, begynner det å sige, og deler av hulen forblir våt (altfor) lenge.

Ting gikk altså ikke helt som planlagt. Å gå ”a muerte” på Novena tok en brå slutt. Nå har det allerede gått en ukes tid siden regnet. Ruten har tørket litt opp, men da det fortsatt drypper og siger vann fra mange partier, blir det vanskelig å klatre på. Er jeg heldig er Novena tørr ”nok” om en ukes tid, er jeg uheldig, forblir ruten våt resten av sesongen.

Heldigvis finnes det mange andre fete crag i Catalunya, så ingen grunn til å ligge på latsiden. Mens regnet siger igjennom i Santa Linya, utnytter jeg muligheten til å klatre andre steder. Foreløpig har jeg vært (fram og tilbake) et par ganger til Margalef. Det er 1,5 times kjøretur fra Santa Linya, så det føles naturlig nok litt mer drastisk å dra dit enn ned til Santa Linya hulen, som kun er en liten gåtur unna.

Uansett, tilbake til Margalef. Til å begynne med føltes det rart å klatre på små pockets etter å ha klatret så mye på ”større” tak i den betydelig brattere hulen i Santa Linya. Ambisiøs som jeg var, tok det likevel ikke lang tid før jeg var oppe på den klassiske 8c´n Aitzol.

Edu Marin gjennom cruxet på Aiztol (2009)

Aitzol er den mest gåtte 8c ruten i Margalef. Den er relativt buldrete og kommer i hovedsak ned til to flytt. Den har et rykte på seg for å være soft, men det tror jeg er mer en kombinasjon av at mange har prøvd den og at cruxet passer noen bedre enn andre. Soft eller ei, ruten ligger på sektoren Finestra, og går en veldig opplagt og innbydende linje ut en nokså bratt vegg ca. 25 meter.

Daila Ojeda går Aitzol (2010)

Etter å ha gått igjennom flyttene noen ganger, vil jeg beskrive ruten som ganske ”ærlig”, i den forstand at flyttene er veldig rett på, få fottak og åpenbare håndtak. Ruten har et markert crux, som kommer brutalt etter noen allerede harde (men på langt nær like harde) flytt. Man blir rett og slett kastet inn i cruxet. Cruxet innebærer å stabbe inn i en dårlig trefinger pocket, deretter helt utstrakt, neglekrimpe en liten krimp, for så å plassere høyre foten på høyde med hode (uten å miste spenningen i kroppen som er helt utstrakt) og videre ”mantle” seg opp til neste krimp.

Jeg slet veldig med å gjøre cruxseksjonen separat, noe som ikke lovet bra, og som til å begynne med endte med at jeg tok ned slyngene allerede etter første tur opp, det føltes rett og slett for hardt. Men ruten skulle ikke gi slipp så lett, den gnagde bak i hodet hele kvelden etter, det føltes for enkelt å bare gi opp så lett.

Man skal vel ikke gi seg bare på grunn av litt motgang? Etter en konfrontasjon med arbeidsmoralen, tok jeg meg sammen og hang opp slyngene igjen. Denne gang innstilt på å gi ruten en sjanse og virkelig ta i. Fristelsen til å gi opp og prøve noe annet (som er alt for lett når man har mange ruter å ta av), ble overvunnet nok en gang. Noen ganger må man få en dose spank før progresjonen slår inn, slite og jobbe hardt er viktig for å kunne utvikle seg videre.

Det skal heldigvis sies at jobber man hardt nok, får man det til! Fjerde gangen opp ruten, fikk jeg omsider til crux flyttene separat. Dette er noe jeg virkelig elsker med klatring, det å føle frustrasjonen ved å stange på noe, helt sjanseløs på et flytt. Så omsider, etter å ha prøvd hardt om og om igjen, kjenne at man utvikler seg og plutselig får man det ”umulige” til. Progresjon i et nøtteskall, men allikevel en følelse jeg aldri vil gi fra meg. Og en følelse jeg virkelig drives framover av.

Jeg går nå alle flyttene på Aitzol, men må nok ha litt bedre kontroll på cruxet før ruten kan sendes.  For min del er flyttene utenom cruxet gjevnt tunge og pumpende. Jeg er super gira på ruten, og det føles godt (og tungt) å klatre på små tak igjen! Akkurat nå gjør det ingenting at det er vått i Santa Linya litt til J