Freshening up.

After a involuntarily two week brake from climbing, it felt fantastic to be on my way to Innsbruck with climbing climbing climbing on the agenda.
When the plane cut through the dark and rainy clouds hanging over Oslo, I felt like the virus that had been haunting me the last couple of weeks, was finally left behind. In front of me where only sunshine and blue skies.

My optimism and the sunny day continued when I landed in Munich, but with my feet firmly back on the ground, I was once again reminded that thought I was feeling much better, my body was still not back to 100%...
The thought of a relapse to the sickness and more time spent without training scared me enough to hold back and not push it too far in Innsbruck. As a compromise I climbed on hard routes...just not that many of them:)

I really like Innsbruck, It`s a great place to shape it up! The combination of incredible training facilities and so many talented climbers cheering each other is just uniq and super motivating.

I wish I could have stayed a bit longer, but after "just" 4 days of climbing, my time in Innsbruck was up. Together with Magnus I headed back to Norway to the southern city of Kristiansand for the amazing DWS competition Norwegian Rockmaster.
Like last year's Norwegian Rockmaster in Arendal the competition was once again a great success! This mainly thanks to Børre Berghaven and he's crew who really put in an incredible effort to make the event a great show.
Loud music, speedboats, hot tubs, big price money, great people, good party and just an amazing atmosphere! I really hope Børre will keep up this tradition and I am allready looking forward to next year:)

"the first qualification route"

"Halfway up the final route... and a scary victory jump from 14 meters to come"

Thanks to Lars Verket for the pictures!

Results in this years Rockmaster:


Women:

1. Hannah Midtbø

2. Mayan Smith Gobat

3. Helena Aleman



Men:

1. Magnus Midtbø

2. Jan Hojer

3. Daniel Jung

Sick of being sick!

Since I returned to Oslo in May I have been focusing on hard indoor training.
Primarily I train for the next season in Spain (late fall), but to put in some more short-term goals I have decided to attend a few comps. The training in the gym is similar to what you get in the comps, so this seemed like a good time to check out some of the events.
This was going great untill about 10 days ago when I suddenly had to stop due to some kind of illness. I`m now pushing my tenth day of suffering... and I still feel bad.
I´v been feeling strong and super psyched for training latley, so I find it very demotivating to get sick and have to slow down the pace.

This weekend is the World Cup in Imst, an event I was looking forward to attending. When I first felt sick with a cold 10 days ago, I'd never thought that it would keep me from participating. Instead optimistic as ever I saw it as a chance to squeeze in a bit longer rest period.

As expected the cold knew it`s visiting time, and a short lazy week later it seemed all but gone.
Unfortunately for me the cold aparently left the door wide open for some of it`s nasty friends as it was leaving, so after the cold went out, I have literally been HOT.

The last week has plagued me with high fever and heavy headaches, and left me in a body with muscle pain and no energy.
I'm not really sure what kind of new illness I have gotten, but I guess it's only a "harmless" virus...

Before I got ill I felt in a great shape. Even after many hard workouts, the body managed to recover and build it self up quickly. It's strange how quick the body repair's it self from hard training, while when it comes to removing a illness it just seems to take forever...
After the first week when the cold seemed to let go, I imidiately exposed myself for training again, but as soon as I started to climb I got completely overheated and dizzy.
The signal for not wanting to pull hard was quite clear. The body simply shut down the system...

I like to think that I have control over my body, but when you get sick is noticeable (and kinda scary) how little you really can control.
I was really looking forward to be competing in Imst this weekend, but no matter how much the head like to be in charge, the body will have the last word in the end.
Sometimes it's hard to face the facts, but when it gets like this I guess you just have to give in and let the body do what it needs to get back on track again.

With my flights to Imst already booked I have choosen to stay optimistic and postpone the departure ticket to Sunday, instead of throwing it away completely.
The competition will be done Saturday, but the Norwegian national team will have a training camp the week after in Innsbruck and Imst. If I finaly recover by then, I will join them.

I am hopeing that even thougth I won´t get to compete I might at least get the chance to try the routes. Guess that's a pitty comfort.
My first World Cup in a long time which should have been in Imst is no longer happening, but for this small set back I am hopeing I´ll soon be back on track and ready for the World Championships in Paris!

Last day, last try, last move...

Well, my stay in Spain has once again come to an end. I’ve had a great season, despite the disappointment of not finishing my main goal, Novena Puerta (8c+).

I’ve been trying Novena pretty intensely the last few weeks, feeling stronger after almost every rest day and making great progress.
The conditions have unfortunately not been on my side, being the end of the season in Santa Linya.
The route is (at this time of the year) in constant shade, but rising temps, wet holds and high humidity makes everything feel harder.

The route also takes forever to dry up, and there has been a lot of rain lately… Luckily most of the route has somehow stayed dry, but not all.
Most annoyingly a tufa just where you enter the upper crux has been wet, forcing me to try to climb the upper boulder crux with a wet hand...

My first encounter with Novena was back in January. I was feeling in great shape after Fabelita (my first 8c and first female accent of the route) and I was looking for a new project.
Having skipped 8b+, I found my self more confused with climbing grades then ever.
It seemed to me more a question of finding something I liked, something I was really motivated to work on, then a given number grade.
Of course, the higher number the more work, but if I try hard enough, the body, at least so far, seems to adapt.

I really liked the look of the Novena line, so I went through the moves a few times to see what it was all about.
The route is 22 meters long, super steep and bouldery.
It breaks down to a 12 meter 8b+/8c, followed by a decent rest, before another 10 meter 8b+.
The first part starts off with a hard boulder (up to a bad kneebar rest), followed by sustained hard technical climbing to the rest.

The rest after the start-boulder
(Photo: Henning Wang)

The final moves on the first part
(Photo: H. Wang)

The rest is a big sloppy “horn” with good feet to the right, you can get some help from a heel and a bad kneebar, but most of the time you are better of hanging on your arms.

"Mid rest"
(Photo: H. Wang)

After the mid rest you are thrown into a technical 7C-ish boulder followed by a few long moves before the final bad "rest". It's about 60 degrees overhanging and you need a lot of body tension just to stay on the wall.
From this “rest” you get a sloper and have to do some technical footwork. This is followed by a few big moves to a decent undercling and the final crux, a dyno to a slopey jug just below the anchor.

The route climbs great but, maybe not so surprisingly, I found it to be really really hard.
I could barely do some of the moves individually and linking more then a few moves seemed impossible.
I did not really see myself sending it in the near future, so I left it, focusing my attention on Rollito Sharma Extension (8c) and Ingravids Eskerpes (8c).
During the next months I got stronger. So after sending Ingravids, I returned once again to Novena.
The moves still felt really hard, and I could not link the bottom boulder from the ground, but progression came fast and not before long I was making good links doing the route in 4 parts.
Not long after that, the first heavy rain came, the whole cave got soaked, and I had to leave the route in favor of something dry.

The next 2 weeks I spent in Margalef working mainly on Aitzol (8c). My finger strength was not the best after months on reasonably “big” holds in the cave, so Margalef was a perfect cure.
I felt close on Aitzol, but the cave dried up, and as Margalef is a 100km drive from our house, I decided to leave it and focus my remaining time on Novena.

Back on Novena I now felt much stronger (thank you Margalef). After a few days of tries, I was falling at the very top of the first part just below the mid rest (8b+/8c). One rest day later, I was linking through the whole first part, falling in what seems to be the crux for me, stabbing into a one finger pocket from a very small pinch in the boulder just after the mid rest.

My friend Gerard Rull on the mono crux on Novena Puerta

After falling I was also able to link from the mid rest to the top twice. This got me super motivated. For the first time, I was actually feeling like I might be able to do the route.
Running out of time, every go seemed more and more precious. The first part requires so much focus and effort, so much that I was rarely able to get through it more then once a day.


In the mid rest I would stay for between 7-10 min, try to recover as much as possible, only to get shut down by slightly missing the stab to the mono a few meters above…  


I found it very hard mentally to force myself to try to rest for so long knowing this horrible low percentage move was looming just above. I knew It could go If I just got there enough times or got a little lucky, and a few days later, that’s what happened.

"Sticking the mono (I use two fingers, but only one finger gets deep.. I found it easier to hit the pocket that way)"

"Going for the next good hold"
(Photo: H. Wang) 

I stuck the mono move and got to the next good holds. Feeling much more pumped then I thought I would I decided to try to rest as little as possible and make a run for it.

"Running through the last moves... Getting more and more pumped"
(Photo: H. Wang)

This got me through to the very last move, the final crux, the jump to the big sloppy jug from a weird position holding a good undercling low down and a small edge.

I jumped, got my hand a centimeter from the good part of the hold, and slipped off…With only a few days left, I was lowered down, physically and mentally completely exhausted. 

I felt like climbing on something else for a while. I needed to reload my energy and motivation for Novena. Unfortunately there was no time for that, the temps seemed to be rising from one day to the next. If I wanted to do this route this year I had no choice but to get back on it.

A couple of rainy rest days later, I was back on the route. This time thought without the motivation or the conditions. I tried, but not as hard as I had been trying before, it was useless.
If you don’t want it bad enough, you don’t get it…

I had to find my motivation again fast and pull my self together.
Freshening up on my “Rock Warriors Way” (the book) helped.
Once again I was focusing on seeing falling at the top as part of the process and a part of the challenge.
Not wasting my energy on “I should have done this already, I god damn fell on the top jug, bullshit-attitude”.

There are definitely times on a hard redpoints when things arn’t going your way, times when you find yourself confronted with despair and fading motivation.
This is when you have to look deep inside to find why you choose the challenge in the first place.
If I wanted to clip a lot of anchors I could have gone from crag to crag doing 8a’s and 8b’s.
I choose to be here, I choose to work this route, I wanted this challenge… and here I am, frustrated over the challenge.
It is at times like these, when you really get to test your self, not just physically but mentally, you really learn something about yourself.

I learned I could not just give up, not like this, not so close.
But only 1 day remained…
I needed more time, enough time to get a proper chance to really try to do it.
With my head back on track and the body rested, I decided to extend my stay with one more week.

My extended week began with overwhelming heat and rain, and the route got wet again pretty fast.
But with this new heat, it dried up a lot quicker then usually. It was still quite wet, but compared to how slow it dried up before, it was looking promising.

With some wet holds and temps pushing 30 it was far from perfect, but the psyche was high and I was totally ready to go hard and really push myself. I had one day on and one day off, so as to be able to recover properly and climb my best when climbing.
It worked pretty well, I was feeling stronger and stronger, getting through the first part (8b+/8c) up to three times a day at the end of the week.
A tufa in the crux boulder was now wet, and once again I found myself slightly missing on the stab move to the mono, now with the addition of a wet hand. 3 times I actually got the mono, just to have the wet hand slip off going for the next hold…

Then, in overwhelming heat (about 32 degrees) and fading light, I set of for my last try of the trip.
It was my second try of the evening, but I had skipped the morning session and was still feeling strong.
I got to the mid rest, feeling a little more tired then the try before, but still able to recover.
In the boulder I then got past the mono crux (for my second time)!
I was very surprised, I had almost chosen not to climb because of the heat. It just felt way too warm to climb something on my limit in these conditions.
Had it not been the last day I would have rested, but being the last day I had nothing to loose, I wanted to go home knowing I had done everything I could.

Climbing past the mono gave me such a rush, a truly amazing feeling.
I tried not to rush it, to stay focused and just let the body do what it was supposed to do. My mental aspect was in the right order, I even felt okay climbing in the heat.
I felt really strong actually... but once again… I thought falling on the last move once was bad enough… and then to fall on it again… 

I guess you can sum up many positive things about the process and learning and so on, but to be honest, it feels closer to my heart just to scream JODER! I wanted to do this route so bad, I really tried harder then I ever have on a route before…

It was therefor a little emotional leaving beautiful Spain, my mission yet unfinished.
I’m still so motivated to climb on it, and feeling like in my best shape ever, it’s hard to make sense of going home to climb indoors, not staying to use the shape I’ve been working up to finish Novena Puerta…

I left Spain light handed, I literally did. Not only did I not do my route, but I lost my bag on the bus to the Barcelona airport. So my climbing gear is still in Spain. I guess it has to be some kind of sign…

But, lucky for me, I’m coming back to Spain the next season, hopefully feeling even stronger! But for now, I really have to find some new motivation. Training in the gym does not feel that tempting…

Margalef!

Margalef

Etter flere måneder uten regn, kom til slutt uværet. I to dager rant gatene over, halve Balaguer ble mørklagt, og tordenvær lyste opp den ellers mørke himmelen dag og natt. Santa Linya er rustet opp til å tåle en del nedbør, men kommer det store mengder, begynner det å sige, og deler av hulen forblir våt (altfor) lenge.

Ting gikk altså ikke helt som planlagt. Å gå ”a muerte” på Novena tok en brå slutt. Nå har det allerede gått en ukes tid siden regnet. Ruten har tørket litt opp, men da det fortsatt drypper og siger vann fra mange partier, blir det vanskelig å klatre på. Er jeg heldig er Novena tørr ”nok” om en ukes tid, er jeg uheldig, forblir ruten våt resten av sesongen.

Heldigvis finnes det mange andre fete crag i Catalunya, så ingen grunn til å ligge på latsiden. Mens regnet siger igjennom i Santa Linya, utnytter jeg muligheten til å klatre andre steder. Foreløpig har jeg vært (fram og tilbake) et par ganger til Margalef. Det er 1,5 times kjøretur fra Santa Linya, så det føles naturlig nok litt mer drastisk å dra dit enn ned til Santa Linya hulen, som kun er en liten gåtur unna.

Uansett, tilbake til Margalef. Til å begynne med føltes det rart å klatre på små pockets etter å ha klatret så mye på ”større” tak i den betydelig brattere hulen i Santa Linya. Ambisiøs som jeg var, tok det likevel ikke lang tid før jeg var oppe på den klassiske 8c´n Aitzol.

Edu Marin gjennom cruxet på Aiztol (2009)

Aitzol er den mest gåtte 8c ruten i Margalef. Den er relativt buldrete og kommer i hovedsak ned til to flytt. Den har et rykte på seg for å være soft, men det tror jeg er mer en kombinasjon av at mange har prøvd den og at cruxet passer noen bedre enn andre. Soft eller ei, ruten ligger på sektoren Finestra, og går en veldig opplagt og innbydende linje ut en nokså bratt vegg ca. 25 meter.

Daila Ojeda går Aitzol (2010)

Etter å ha gått igjennom flyttene noen ganger, vil jeg beskrive ruten som ganske ”ærlig”, i den forstand at flyttene er veldig rett på, få fottak og åpenbare håndtak. Ruten har et markert crux, som kommer brutalt etter noen allerede harde (men på langt nær like harde) flytt. Man blir rett og slett kastet inn i cruxet. Cruxet innebærer å stabbe inn i en dårlig trefinger pocket, deretter helt utstrakt, neglekrimpe en liten krimp, for så å plassere høyre foten på høyde med hode (uten å miste spenningen i kroppen som er helt utstrakt) og videre ”mantle” seg opp til neste krimp.

Jeg slet veldig med å gjøre cruxseksjonen separat, noe som ikke lovet bra, og som til å begynne med endte med at jeg tok ned slyngene allerede etter første tur opp, det føltes rett og slett for hardt. Men ruten skulle ikke gi slipp så lett, den gnagde bak i hodet hele kvelden etter, det føltes for enkelt å bare gi opp så lett.

Man skal vel ikke gi seg bare på grunn av litt motgang? Etter en konfrontasjon med arbeidsmoralen, tok jeg meg sammen og hang opp slyngene igjen. Denne gang innstilt på å gi ruten en sjanse og virkelig ta i. Fristelsen til å gi opp og prøve noe annet (som er alt for lett når man har mange ruter å ta av), ble overvunnet nok en gang. Noen ganger må man få en dose spank før progresjonen slår inn, slite og jobbe hardt er viktig for å kunne utvikle seg videre.

Det skal heldigvis sies at jobber man hardt nok, får man det til! Fjerde gangen opp ruten, fikk jeg omsider til crux flyttene separat. Dette er noe jeg virkelig elsker med klatring, det å føle frustrasjonen ved å stange på noe, helt sjanseløs på et flytt. Så omsider, etter å ha prøvd hardt om og om igjen, kjenne at man utvikler seg og plutselig får man det ”umulige” til. Progresjon i et nøtteskall, men allikevel en følelse jeg aldri vil gi fra meg. Og en følelse jeg virkelig drives framover av.

Jeg går nå alle flyttene på Aitzol, men må nok ha litt bedre kontroll på cruxet før ruten kan sendes.  For min del er flyttene utenom cruxet gjevnt tunge og pumpende. Jeg er super gira på ruten, og det føles godt (og tungt) å klatre på små tak igjen! Akkurat nå gjør det ingenting at det er vått i Santa Linya litt til J

Ingravids Eskerpes!

Ingravids Eskerpes 8c

 

 

 

 

Etter å ha investert en del tid på å gå Rollito Sharma Extension, føltes Ingravids som en naturlig overgang. Ingravids er den opprinnelige og betydelig hardere starten av Rollito. Klatringen er mer atletisk og mer variert. Den begynner på større tak med en del rotasjoner fram og tilbake, før den plutselig blir mye mer intens. Først en seperat seksjon med selve cruxet på Ingravids, for så rett inn i Rollito catchen, som er selve cruxet på Rollito. Da extension på Ingravids er samme som extension på Rollito, hadde jeg en idé om å gå hele veien.

Siste del av Ingravids cruxet, Rollito cruxet neste

Temperaturen har dessverre steget betraktelig siden jeg gikk Rollito. I varmen var det mye hardere å hente seg inn på de gode takene, og det ble betydelig mer pumpende enn jeg hadde forventet. Etter en god fight opp til første ankeret, sa jeg meg derfor ferdig med Ingravids, hvertfall for denne gang.

Min belgiske venninne, Muriel Sarkany, entrer Rollito cruxet på sin bestigning av Ingravids 

Extension kunne nok fint ha gått med litt arbeid, men siden denne linken ikke innvolverer noe nytt terreng hadde det da kun blitt for 8c+ graden.
Grader er heldigvis ikke alt, og er mye mer gira på å si meg ferdig med ruten og fortsette videre på neste prosjekt! Hva skal man si, det er nok å ta av, å være bortskjemt blir en del av hverdagen.

Heten sniker seg som sagt på og det begynner for alvor å bli varmt! Det er nok bare å innse at Spania oppholdet går mot en slutt for denne gang. Uansett, vi får se hvor lenge man holder seg gående i varmen. Planen er hvertfall å gå a muerte på Novena Puerta (8c+). Novena føles som et godt hakk over hva jeg har klatret på tidligere, men med motivasjonen på topp, er jeg klar for å presse meg maks for å få denne ned, før sesongen er over og jeg må ta farvel med Spania for denne gang.
For å beskrive ruten, må jeg først si at Novena Puerta er helt rå, klatringen er sinnsykt tøff! Den befinner seg helt innerst i hulen og går en av de bratteste linjene rett ut. Novena Puerta går til det første ankeret (av 2) og slutter i et digert hull ca halveis ut hulen. Den er "bare" 22 meter, noe som for meg gjør det hele veldig intenst.

Linjen til Novena Puerta

Går man videre hele veien ut hulen blir den La Novena Enmineda 9a/+ (45 meter) som min bror Magnus gikk i 2008, men det har jeg ingen intension om å prøve meg på.

Videoen av Magnus på Novena Enmienda fra Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=pRHSd4Q7Tq0

Novena Puerta kan deles opp i to. Den første delen er nok den tyngste (8b+/8c), og kan beskrives som bratt og teknisk på mindre tak.
Etter første del får man en ok hvil, før man blir brutalt kastet rett inn i neste del (8b+), hvor det separat hardeste flyttet for meg kommer - først en seksjon med noen tunge flytt etterhverandre, så rett til et stabbe-flytt inn i en mono, hvor man mister beina. Det hardeste er ikke å ta pendelen, men å treffe monoen. Videre er klatringen pumpende gjevnt til finaleflyttet, som er en dyno fra et dårlig tak opp til godt topptak...

Greier å linke store seksjoner, men føler fortsatt jeg er et stykke unna sendings. Ruten ligger heldigvis i skyggen hele dagen nå som solen står høyere, så forhåpentligvis er det fortsatt litt tid igjen med greie forhold. Uansett, krysser jeg fingrene for rask progresjon!

Min første blogg!

Jeg har lenge vurdert å opprette egen hjemmeside, men på grunn av manglende kunnskap til å faktisk opprette en, tø jeg derfor til den lettere løsningen. Nå sitter jeg å skriver på min aller første blogg!
Bloggen vil i hovedsak dedikeres til klatring, med andre ord, livet mitt.

Jeg ble introdusert med klatring for ca. 11 år siden. Den gang var det konkurranser som gjaldt. Det var det jeg trente mot og utelukkende det som ga glede og motivasjon for å trene hardt.
Nå, etter mange år med konkurranser, har hele konkurranse-sirkuset mistet mer og mer sin verdi for min del.
For ca. 2-3 år siden, gjennom den siste tiden som "fulltids" konkurranseklatrer, ble det vanskeligere og vanskeligere å finne noe motivasjon i det jeg holdt på med.
Det er rart hvordan ting forandrer seg, hvordan noen ting kan gi mye mening på et tidspunkt, men på et annet virke helt meningsløst.

"På jakt etter nye utfordringer"

Som reaksjon på min manglende drive for å konkurrere, begynte jeg å kjenne suget etter å finne nye utfordringer. Det var da jeg virkelig begynte å oppdage gleden i uteklatring!
Konkurranser har hatt sin glede det også, for all del, men på sikt gir ikke konkurranseklatring den ekte motivasjonen som jeg føler jeg nå oppnår gjennom uteklatring.
Jeg har aldri før vært så motivert for å trene hardt og jobbe for noe som etter jeg skiftet fokuset til klatring ute.
Det ironiske er, nå som jeg har funnet motivasjonen min, at det igjen er lettere å delta på enkelte konkurranser. Selv om de ikke lengre betyr så mye og alltid vil komme litt på siden.

For å hoppe rett til der jeg er nå, (og fortelle en lang historie kort), oppholder jeg meg for andre sesongen på rad i Spania. I fjor bodde jeg i Lleida, kjørte mye rundt og prøvde mye forskjellig. I år derimot har jeg prioritert å kjøre mindre og heller bruke mer tid på ett sted. Da Santa Linya er ett av de beste craggene i Catalunya, og for tiden favorittcragget mitt, virket det som et naturlig sted å slå seg mer til ro.

Santa Linya hulen har (sammen med Oliana) verdens største konsentrasjon av harde ruter. Kvaliteten på rutene er høy, med en stil som i hovedsak er bratt og atletisk. De fleste rutene krever en kombinasjon av pump og maksstyrke, noe som stort sett passer meg utrolig bra.

I fjor var fokuset i (den ikke fullt så bratte) høyresiden av hulen, hvor jeg fikk gått mine første ruter gradert 8b, La Mare del Tano og La Ruta del Sol.

La Mare del Tano 8b

La Ruta del Sol 8b

I år har fokuset mitt vært mer på den brattere (og hardere) indre delen av hulen. Jeg er glad i å jobbe på ruter, bli kjent med flyttene og se hvordan kroppen tilpasser seg. Å jobbe på noe hardt, for så å prøve å gå det, motiverer meg mye mer enn å gå mange "lettere" ruter fort. Nå som jeg bor rett ved cragget har jeg muligheten til å investere så mye tid jeg trenger for å prøve å gå noen (for meg) virkelig harde ruter. Så langt har det resultert i to ruter gradert 8c! En grad jeg aldri en gang ville ha vurdert å prøve på i fjor.

Fabelita 8c 

Rollito Sharma Extension 8c

Det er veldig inspirerende å være her nede, man føler seg som en del av den "globale" klatrekulturen. Kombinasjonen av de helt vanvittige klatremulighetene, og hvordan man er omringet av flere av verdens beste klatrere, gir en helt spesiell setting. Den gir meg mye motivasjon og selvtillitt til å støte hardt, noe jeg er ganske sikker på har vært med på å pushe nivået mitt et godt hakk opp siden sist sesong. For meg er det viktig med progresjon og det føles utrolig motiverende å føle seg både sterkere og generelt bedre til å klatre!